I setningsanalysen deler vi alltid setninga først i to: Subjekt og
predikat. Deretter analyserer vi kvar av delane for seg.
"El
sujeto"
er det vi seier noko om i setninga. Oftast den eller det som utfører
den handlinga som setninga fortel om, eller som opplever den tilstanden eller
prosessen som setninga fortel om. Subjektet er det setningsleddet som predikatet
må samsvare med i person, tal og kjønn.
"El predicado" er det som vert sagt om subjektet. Alt det i setninga som ikkje er
subjekt. Kjernen i predikatet er det bøygde verbet, som alltid må vere
tilstades for at vi skal kunne snakke om ei setning. I tillegg kan predikatet
innehalde andre setningsledd som direkte objekt, indirekte objekt, adverbialledd
osb. Verbalkjernen i predikatet må samsvare med subjektet i person, tal og kjønn.
El
sujeto y el predicado pertenecen al primer nivel sintáctico, y por lo tanto,
cualquier análisis sintáctico debe iniciarse con la identificación de los
mismos. Cumplen funciones sintácticas y no semánticas.
Hay diferentes clases de sujeto: psicológico, lógico,
semántico, gramatical. En el análisis puramente sintáctico siempre nos
interesa identificar el sujeto gramatical.
En el comentario gramatical nos interesa identificar el sujeto desde una
perspectiva más amplia:
- Para
la definición del sujeto utilizaremos
los criterios semántico, sintáctico y formal. Semánticamente, el sujeto es
aquello de quien se afirma o niega algo. Sintácticamente, el sujeto es el
constituyente inmediato de la oración que no es el predicado. Formalmente, el
sujeto es el constituyente inmediato de una oración que exige que el otro
constituyente -el predicado- concuerde con él en número, persona y a veces en
género. (...) (Onieva Morales, 1986, p. 159)
El
sujeto se puede clasificar según la clase de palabra que constituye el mismo (sustantivo,
pronombre etc), según criterios semánticos (pluralidad, agente etc) o según
criterios sintácticos (constituido por proposiciones, omitido etc). Onieva
Morales lo clasifica de la manera siguiente:
a)
Por
su natulaleza:
- NOMINAL: Cuando su núcleo es un sustantivo:
La
silla de la cocina se ha roto.
-
PRONOMINAL: Cuando su núcleo es un pronombre:
Yo
como mucho.
- VERBAL: Aparece un verbo como núcleo. Se da con el infinitivo:
Querer
es poder. Fumar es peligroso.
- PROPOSICIONAL: Cuando el sujeto es una proposición:
Quien
bien te quiere te hará llorar.
b)
Por
su composición:
- UNITARIO: Sólo aparece el núcleo:
Pedro
estudia.
- COMPLEJO:
Formado por un sintagma(1) compuesto por el núcleo y elementos
adyacentes:
La
casa de mi hermano es nueva.
- MÚLTIPLE: Cuando el sintagma sujeto consta de más de un núcleo:
La
pelota y la muñeca son mías.
c)
Por
su función
- AGENTE: Cuando realiza la acción del verbo:
Mi
hermano estudia.
- CAUSATIVO: El sujeto es la causa inmediata y no el agente inmediato de la acción:
Felipe
II constryó "El Escorial".
- PACIENTE: El sujeto no ejecuta la acción, sino la recibe o la sufre:
Los
árboles fueron cortados ayer.
- SEUDOAGENTE: El sujeto es aparentemente agente, pero, en realidad, es paciente:
Mi
tío se afeita en la barbería.
- ESTATIVO: Cuando el sujeto se construye con verbos de estado y copulativos:
Mi
hermano está enfermo.
d)
Por su presencia:
- EXPRESO: Cuando aparece en la oración:
Antonio
lee.
- ELÍPTICO: Si se omite el sujeto:
Leyó en voz alta.(él)
- DESINENCIAL: Cuando no se expresa el sujeto porque se reconoce por la
desinencia verbal:
Mañana vamos al cine.(nosotros)
- INDETERMINADO: Es el sujeto de las oraciones impersonales:
Llaman a la puerta.
- CONTEXUTAL: Se deduce del contexto:
El niño subía por la escalera y tropezó
con el peldaño.(el niño)(2).
(Onieva Morales, 1992, pp. 12-13).
(1) 'grupo' según Guillermo Hernández (Guillermo
Hernández, 1990).
(2)
Aquí: sujeto de 'tropezó'.
I spanske setningar kan subjektsfunksjonen utførast av følgjande syntagme
(ordgrupper):
a)
Substantivsyntagme: Los
alumnos salieron felices. Los alumnos
que habían hecho los deberes salieron felices.
b)
Pronominalsyntagme: Tú no
entiendes nada.
c)
Verbalsyntagme: Estudiar es
importante. (Berre når verbet står i infinitiv.)
d) Leddsetning: No me gusta
que vayas a ese bar.
Merk at subjektet på spansk kan vere utelate, slik at vi identifiserer det ut
frå konteksten og den grammatiske personen verbet er bøygd etter:
Mañana vamos a la playa (S=nosotros). ¿Tenéis tiempo
(S=vosotros)?
Como hemos visto arriba, el predicado se
organiza principalmente en torno al núcleo
verbal. A menudo lleva complementos,
los cuales también cumplen funciones sintácticas.
Los complementos del predicado verbal son, pues:
·
El complemento/objeto directo
·
El complemento/objeto indirecto
·
El suplemento
·
El complemento circunstancial
·
El complemento agente
·
El complemento predicativo
El predicado
nominal lleva atributo y se llama nominal, ya que su eje principal no es el
verbo copulativo sino el elemento oracional que describe al sujeto, o sea el
atributo (véase 2.9.).
Ejemplos de predicados de complejidad diferente:
¿Estudias?
Juan compró el periódico.
Juan compró el periódico porque le interesaban las noticias y el
deporte.
La
gente no confía en los periodistas.
Julio es el mejor mes.
Den semantiske funksjonen til det direkte objektet er å konkretisere tydinga av
eit transitivt verb med vidt semantisk innhald. Det står dermed i eit direkte
forhold til tydinga av verbet. Syntaktisk sett er det direkte objektet eit
setningsledd som ikkje kan utelatast utan at setninga endrar seg vesentleg. Ein
del verb krev direkte objekt for å danne semantisk og syntaktisk akseptable
setningar (transitive verb), medan andre verb ikkje kan følgjast av direkte
objekt (intransitive verb).
María estudia.
Denne setninga har ikkje direkte objekt, men er likevel meiningsfull og
grammatisk korrekt. Estudiar er eit
verb som fungerer både med og utan direkte objekt. Vi kan spesifisere - gje
fleire detaljar i det vi fortel om subjektet - ved å leggje til ulike direkte
objekt:
María estudia historia.
María estudia la cara de su novio.
María estudia la fauna ártica.
María estudia las manchas de la pared.
Andre verb krev direkte objekt for å gje meining:
Los niños dicen. (
= uakseptablel setning)
Los niños dicen tonterías graciosas.
Hacéis. ( = uakseptablel setning)
Hacéis demasiado ruido.
El gato da. (
= uakseptablel setning)
El gato da mucha alegría.
Medan andre verb igjen ikkje kan følgjast av
direkte objekt, men kan følges av andre setningsledd
Los niños hablaban toda la noche.
Todos corren hacia la puerta.
Juan enrojeció.
Desse
verba vert tradisjonelt kalla intransitive.
Ofte er det verb som fortel om rørsle eller om overgang frå ein tilstand til
ein annan. Verb som kan ha direkte objekt, vert kalla transitive.
Reglar for å identifisere direkte objekt:
1) Direkte objekt er svar på spørsmålet kva/kven? (¿qué/a quién?), som i desse døma:
Compraron un diccionario. - ¿Qué
compraron? Vio a tu padre. - ¿A quién vio?
2) Direkte objekt (substantiv) kan byttast ut med akkusativsformene av ubetonte
(trykklette) personlege pronomen i 3. person (lo, la, los, las):
El profesor mostraba una revista - la
mostraba. Leí el periódico - lo leí. Vi
a tu madre - la vi.
NB: Når det direkte objektet er ein person av hankjønn, kan både lo
og le brukast:
Vi a tu padre - lo/le vi. Bruk av le
er vanleg i sentrale og nordlege Spania.
NB: jf. reglane for plassering og fordobling/gjentaking av personleg pronomen
som direkte objekt.
3) Direkte objekt (substantiv) følgjer etter verbet utan preposisjon:
Vi una película. Buscamos un jefe con
sentido de humor.
- eller innleidd av preposisjonen a
dersom det direkte objektet er ein bestemt, identifisert person; dersom det er
eitt av pronomena alguien, nadie,
usted, quien; eller for å
skilje objektet frå subjektet:
Vi a tu madre. Buscamos al jefe del
departamento. ¿Has visto a alguien? No, no he visto a nadie. La tempestad sigue a la calma.
4) Direkte objekt blir subjekt i ei passiv setning:
El arquitecto diseñó la casa. - La casa
fue diseñada por el arquitecto.
Semantisk uttrykkjer indirekte objekt den personen eller gjenstanden som mottek,
lir eller nyt godt av verbhandlinga. Vanlegvis utfyller/komplementerer det
indirekte objektet eit transitivt verb på ein indirekte måte, via eit direkte
objekt.
Mis
vecinos mandaron muchos regalos a sus nietos. La
estudiante le explicó la idea al profesor.
Reglar for å identifisere indirekte objekt:
1) Indirekte objekt er svar på spørsmålet til/for kven (¿a/para quién?):
Escribió una carta a Manuel. - ¿A quién escribió una carta?
2) Indirekte objekt (substantiv) kan byttast ut med dativsformene av ubetonte
(trykklette) personlege pronomen i 3. person (le, les):
Ana escribió una carta a su novio. ->
Le escribió una carta.
NB: Jfr. reglane for plassering og fordobling/gjentaking av personleg pronomen
som indirekte objekt.
3) Indirekte objekt (substantiv) vert innleidd av preposisjonane a
eller para:
Le di un libro a mi amigo. ¿Compraste los periódicos para tu abuelo?
4) Indirekte objekt blir ikkje subjekt i ei passiv setning:
¿Escribiste
a tu abuela? Slik setninga står, kan ho ikkje skrivast om til passiv: *Tu
abuela fue escrita ... Den første setninga har eit implisitt direkte objekt,
t.d. "la carta", som vil bli subjekt i passiv: ¿La carta fue escrita a tu abuela?
5) Når både direkte og indirekte objekt er trykklette personlege pronomen i 3.
person, vert le og les
bytta ut med se:
Voy a mandar estos libros a Fernando. Le voy a mandar
estos libros. Los voy a mandar a Fernando. Se los voy a mandar./Voy a mandárselos.
Som
hovudregel føreset det indirekte objektet eit direkte objekt, men visse verb
kan berre følgjast av indirekte objekt. Desse verba kan ein kalle dativsverb,
sidan dei knyttar til seg dativsfunksjonen direkte. Setningskonstruksjonane følgjer
mønsteret til gustar.
¿Te gusta el café? A los noruegos les gusta el café sin azúcar. A
Susana no le gustan las bebidas calientes. Nos pasaron unas cosas extrañas. ¿Os falta algo?
Andre dativsverb (lista er ikkje fullstendig): alegrar, apetecer, bastar, convenir, desagradar, doler, faltar, gustar,
importar, molestar, ocurrir, parecer, pasar, pertenecer, quedar, resultar,
sobrar, suceder, tocar ...
2.5. Preposisjonsobjekt
(suplemento)
Preposisjonsobjektet er eit preposisjonssyntagme i predikatet som er styrt av
verbet, og som ikkje kan byttast ut med eit trykklett personleg pronomen. Verbet
står i eit spesielt forhold til denne preposisjonen, som ikkje kan byttast ut
med andre. Preposisjonsobjektet har same semantiske funksjon som det direkte
objektet, å presisere tydinga av verbet.
La niña piensa. Julia habla.
Desse setningane er utan direkte objekt (DO) eller
Preposisjonsobjekt (PO), og dei er semantisk og syntaktisk akseptable. Skal vi
kome med meir informasjon i predikatet, kan vi ikkje leggje til DO, som desse
verba ikkje aksepterer: *La niña piensa
las vacaciones. *Julia habla economía.
I staden må vi fylle ut med eit PO, innleidd av den preposisjonen som verbet
krev til denne funksjonen:
La
niña piensa en las vacaciones. Julia habla de economía.
Vi ser parallellen til DO når vi samanliknar verb innan same semantiske område,
følgt av PO eller DO:
Juan habla de tonterías. Juan dice tonterías.
Mange verb kan likevel både ha DO og PO, som t.d. acusar, llenar, preferir:
Acusaron a Pedro del robo. Hemos llenado
los armarios de basura. ¿Prefieres
la moto al coche?
Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom adverbialledd og
preposisjonsobjekt.
I
motsetnad til adverbialleddet (se 2.6), kan preposisjonsobjektet ikkje byttast
ut med eit adverbial. Skal vi bytte det ut, må vi nytte same preposisjon i
kombinasjon med trykksterke pronomen (preposisjonsformer). Her er nokre døme på
kombinasjonar av verb og preposisjonar, der preposisjonsleddet får ulik
funksjon:
Pienso en la casa de mis padres. ->
Pienso en ella. Vivo en la casa de mis padres. -> Vivo allí. En julio
pensaba en mis abuelos. -> Entonces pensaba en ellos.
Reglar for å indentifisere preposisjonsobjekt:
1)
Visse verb står i eit spesielt tilhøve til ein viss preposisjon, som
innleier preposisjonsobjektet.
2)
PO kan ikkje byttast ut med eit trykklett pronomen, men med eit
trykksterkt pronomen (preposisjonsform) innleidd av den aktuelle preposisjonen:
Confiamos en nuestros padres. -> Confiamos
en ellos. La tía se burla del niño. -> La
tía se burla de él.
I motsetnad til adverbialet kan ikkje PO byttast ut med eit adverb.
Mucha
gente cree en el poder del amor. *Mucha gente cree así.
Fleire eksempel på verb som dannar preposisjonsobjekt med visse preposisjonar
(lista er langt frå fullstendig):
asombrarse de algo
alegrarse de algo
quejarse de algo
fijarse en algo
abusar de algo
carecer de algo
cumplir con algo
soñar con algo
aspirar a algo
Semantisk fortel adverbialleddet om tilhøva rundt verbhandlinga, om korleis,
kvifor, når eller kvar handlinga finn stad; om mengde, hindringar for eller
verknader av handlinga, osb.
Syntaktisk er adverbialleddet eit setningsledd som påverkar eller fortel om
verbhandlinga på ein marginal måte. Det kan dermed utelatast utan at setninga
endrar seg vesentlig, og det kan plasserast svært fritt.
I prinsippet, men slett ikkje alltid, kan adverbialleddet erstattast av eit
enkelt adverb: Vivimos en la costa. ->
Vivmos allí. Salieron por la mañana. -> Salieron temprano.
Døme på adverbialledd av ulik kompleksitet og plassering:
El otro día Juan enseñaba unas
postales.
Juan
enseñaba unas postales el otro día.
Juan enseñaba, el otro día, unas postales.
Salimos a la calle.
No he salido desde entonces.
Salgo siempre con los amigos del barrio.
Salimos ayer.
Salieron muy tarde.
Llegaremos la semana que viene.
Llegaremos cuando amanezca.
Lo explicó mostrando un gran interés en el tema.
Se fue sin cenar.
Se fue, aunque le dijimos que no, porque estaba enfadado.
2.7. Agens som adverbialledd i passivkonstruksjoner
(complemento agente)
Agens-begrepet er et semantisk begrep som brukes både i aktiv og
passiv-konsktruksjoner om den eller det som utfører handlingen i vid forstand.
I en aktiv-konstruksjon vil agens syntaktisk sett manifesteres i subjektet:
Pedro construye la casa.
I dette tilfellet representeres den semantiske funksjonen agens ved
den syntaktiske funksjonen subjekt.
Det må her tilføyes at selv om agens uttrykkes ved subjektet i en
aktiv-konstruksjon, vil ikke subjektet automatisk uttrykke agens, jfr. typer
subjekt 2.1. klassifiseringen av subjekt c). Hvis det i setningen over for
eksempel antas at Pedro ikke bygger selv, men snarere har satt i gang apparatet
med håndverkere og arkitekter samt betaler for prosjektet, er han ikke lenger
agens, men snarere et kausativt subjekt. Han utfører da ikke selve handlingen
beskrevet i verbalet, men forårsaker den, setter den i gang, mens de som
faktisk bygger er agens semantisk sett.
Men i vår eksempelsetning antar vi at det er Pedro som bygger
huset selv.
Hvis eksempelsetningen over gjøres om til passiv, vil
subjektet/agens endre syntaktisk kategori og bli et adverbialledd dannet av
preposisjonen por (av og til også de)
på spansk (av på norsk):
La casa es construida por Pedro.
Pedro vil i dette tilfellet fremdeles være det semantiske
subjektet, altså agens. Forskjellen er at den syntaktiske strukturen er endret
uten at virkeligheten bak, altså dypstrukturen, er det. Dette adverbialleddet (por
Pedro) kaller vi 'complemento
agente' på spansk.
Predikativet (PVO) er eit komplement som utfyller eller karakteriserer to
setningsledd: Verbet og subjektet, eller verbet og det direkte objektet.
Predikativet samsvarer med dei setningsledda det står til. Predikativet kan
ikkje erstattast av trykklett pronomen.
Objektspredikativet (PVO referido al complemento directo) karakteriserer verbhandlinga og det direkte objektet.
Døme: El
trabajador tiene sucias las botas. S=el trabajador; DO=las botas;
PVO=sucias. I denne setninga kan vi erstatte DO på vanleg måte: El
trabajador las tiene sucias.
Juan llama primo a su amigo Pedro. A María la eligieron alcalde.
Andre verb som kan følgjast av objektspredikativ:
nombrar, hacer, considerar, declarar
Subjektspredikativet karakteriserer verbhandlinga og subjektet. Ofte tilsvarer
verbet dei norske å bli eller å vere. (NB: Dei spanske verba ser
og estar vert ikkje rekna som predikativ-verb. Sjå ATRIBUTO.)
PVO referido al sujeto opptrer ofte saman med semirefleksive verb.
Døme: El
alumno respondió nervioso. Los
partidos de fútbol resultaron aburridos.
¡Me vuelvo loca! Mi hermana se ha quedado embarazada, y su novio sigue
enfermo.
Andre
verb som kan følgjast av subjektspredikativ:
Quedarse, volverse, resultar, seguir,
ponerse, hacerse, encontrarse, hallarse, verse, presentarse, mostrarse,
sentirse, salir, continuar
2.9. Atributo
Atributo er eit setningsledd som følgjer etter dei usjølvstendige verba ser
og estar (og nokre gonger parecer).
Som usjølvstendige verb har desse knapt noko semantisk innhald, dei tener berre
som bindeledd mellom subjekt og atributo som såkalla kopulaverb (spansk: verbos copulativos). Atributo definerer,
klassifiserer eller skildrar subjektet, samsvarer med dette i kjønn og tal, og
kan erstattast av det trykklette, nøytrale, personlege pronomenet lo.
Atributo-funksjonen kan fyllast av substantivsyntagme, pronomen, adjektiv eller
preposisjonssyntagme.
Døme:
Pedro es un buen chico. Juan también
lo
es.
Somos
de Madrid.
Julia estaba enferma.
Las peras parecen maduras, pero no lo están.
El coche es de mi vecina.
Mi
cuñado es ingeniero, pero este año está de profesor en el norte.
Sidan desse verba er usjølvstendige og har lita semantisk meining, vert dei
ikkje rekna som kjernen i predikatet. I predikat med usjølvstendige verb er det
viktigaste leddet i staden atributo.
Merk at verba ser, estar og parecer
også kan vere sjølvstendige verb (uso no predicativo):
Estar - å vere (på ein stad), å
befinne seg
Estamos en Bergen. Nuestros amigos
estaban en una situación económica muy difícil.
Estar kan her ofte byttast ut med encontrarse.
Saman med verbet finn vi her adverbialledd, ikkje atributo.
Ser - å finne stad
¿Dónde es la reunión? Es en la oficina
del jefe.
Ser kan her byttast ut med tener
lugar.
Parecer har mange ulike
konstruksjonar, som vi her berre gir døme på utan å analysere:
Parece que va a llover.
¿Te parece interesante esta película?
El hijo se parece mucho a su abuelo.
Estar kan óg vere hjelpeverb til
gerundium, og vert då rekna som del av verbfrasen:
¿Qué estabas haciendo? Estaba leyendo
una novela rosa.
Termane PREDIKATIV og ATRIBUTO
er eigna til å skape forvirring for norske studentar. Desse termane er her
definerte som to ulike fenomen, som i norsk grammatikk ofte er rekna som eitt
fenomen, nemleg predikativ eller predikatsord. Døme på predikatsord: Naboen
min er dum. Dei kom trøytte heim. Læraren kalte elevane latsekkar. Han farga håret
blått. Som vi ser, er desse setningane eksempel på både
predicativo/predikativ og atributo.
PVO
referido al sujeto: Llegaron cansados a
casa.
PVO
referido al complemento directo: Tiñió de azul su
pelo.
La
profesora llamó perezosos a los alumnos.
ATR: Mi vecino es tonto.
Volver
arriba